Mens østlendingene klager over regnvær og manglende sommer (haha! som om det ikke har vært en måned i strekk med 30 grader i skyggen, - eller hva det nå var, syns ikke jeg hørte om annet.. men nok om det!), har vi her nord virkelig fått nyte gode og varme dager. Sommeren nord er fantastisk! Tid for sommerlektyre. Og hva er nå egentlig det? Ganske lettlest og forutsigbart, men ikke helt forutsigbart heller, det bør være en twist som man ikke venter seg. I år har jeg lest "Balansekunst" - veldig bra! - og gikk rett over til "Familieanliggender" av samme forfatter. Også veldig bra. Noen vil si den ikke rekker Balansekunst til midjen (hehe - Solgunn), men jeg syns den var bra, til opptil øra antagelig ;-) Ikke typisk for hva jeg ellers vil kalle sommerlektyre. Kanskje jeg i år ikke ønsker den helt lettleste varianten (dog - jeg slukte begge de før nevnte bøkene).
Her starter problemene; etter å ha lest over gjennomsnittet (og vel så det) gode bøker, når man endelig får en skikkelig god leseopplevelse (det er ikke så ofte lenger at jeg lar meg imponere storlig), ja, da er det vanskelig å hoppe videre. Neste boka bør ikke være i helt samme sjanger, ikke fra samme land, den bør være litt annerledes - og allikevel god. Det kan ofte være fint med en "mellombok"; tynn og lettlest som gjør en moden for neste gode. Den tynne, lettleste bør ikke være dårlig... vanskelig, vanskelig.
Nå leser jeg "Vann til elefantene". Den har jeg hatt på lista mi en god stund (noen år), og i det siste har jeg fått den anbefalt fra flere kanter, så jeg gir den en sjanse. En god sommerlektyre-kandidat; page-turner vil mange si. En god mellombok og en kandidat til "god leseropplevelse-bok". Forløpig lar jeg meg ikke imponere, jeg syns jeg har lest det før: gretten, gammel gubbe som ser tilbake på livet og aller nødigst vil han fortelle sin historie (men likevel renner det ut for oss lesere) - hence: Senor Pelegrino bl.a - og med sirkushistorien som får meg altfor lett til å tenke på John Irving sine bøker (og som jeg liker veldig godt!), kjærlighetshistorien mellom to som ikke kan få hverandre... Ok, - jeg skal gi den en sjanse, og blogger kanskje mer om den senere. Det vil gå fort å bli ferdig, og kanskje den har et overraskende poeng på slutten som gjør meg mer positiv. Jeg er bare ikke så himla nysgjerrig på hva det eventuelt skulle være. Nåja; det er uansett en grei mellombok. Deretter skal jeg lese Marisha Pessl og "Utvalgte emner i katastrofefysikk". Ilfg anmeldelsen i Aftenposten har den alt en leser kan ønske seg. Jeg blir automatisk skeptisk til denslags utsagn. Derimot liker jeg at det i samme anmeldelse står at boka har "absolutt ingenting som minner om minimalisme ", minimalisme er oppskrytt i bøker. Mest viktig: jeg fikk den anbefalt av samme person som anbefalte Familianliggender. Jeg er optimistisk. Kanskje det er rette boka nå?
Jakten på de gode leseropplevelser fortsetter og fortsetter :-) I'll be back with more!
fredag 31. juli 2009
lørdag 18. juli 2009
BC-sone i Alta
Nå har jeg besøkt Bookcrossing-sonen i Alta og er på nytt inspirert til å få igang noe i Hammerfest. Den var jammen flott!! BC-sonen ligger på studenhuset city, midt i byen og har flotte sofaer, hyller med bøker og kafe i nærheten. Her er det bare å synke ned med en kopp kaffe og bla i bøkene. Alta bibliotek har også satt ut bøker der, og det er litt uklart (ok, veldig uklart) hva man kan gjøre med dem i forhold til BC-bøkene. Fant to damer på kafeen som ikke skjønte hvordan opplegget med bøkene var. Jeg forklare om BC og sa at bibliotek-bøkene kunne hun bare ta med seg, lese og ta med tilbake ved høve. Stemmer det, Alta Bibliotek...?
Tok med meg to bøker også, som jeg håper å få lagt ut i Hammerfest en plass etter å ha lest dem; Månen over porten av Per Petterson og Eg vil at nokon skal vente på meg av Anna Gavalda. Begge er novellesamlinger, og fra sistnevnte har jeg allerede lest et par som jeg likte godt. Blir fint å lese resten av boka. Per Petterson har jeg ennå ikke lest noe av, og det kjennes litt ut som at jeg burde gjøre det... (fordi jeg har en bestemt oppfatning av at jeg vil like bøkene hans). Begynte å lese boken og de første likte jeg veldig godt, liker måten han skriver på. Gleder meg til å lese dem ferdig og besøker gjerne BC-sonen i Alta igjen ved neste besøk over fjellet.
Tok med meg to bøker også, som jeg håper å få lagt ut i Hammerfest en plass etter å ha lest dem; Månen over porten av Per Petterson og Eg vil at nokon skal vente på meg av Anna Gavalda. Begge er novellesamlinger, og fra sistnevnte har jeg allerede lest et par som jeg likte godt. Blir fint å lese resten av boka. Per Petterson har jeg ennå ikke lest noe av, og det kjennes litt ut som at jeg burde gjøre det... (fordi jeg har en bestemt oppfatning av at jeg vil like bøkene hans). Begynte å lese boken og de første likte jeg veldig godt, liker måten han skriver på. Gleder meg til å lese dem ferdig og besøker gjerne BC-sonen i Alta igjen ved neste besøk over fjellet.
onsdag 1. juli 2009
Bønneboka måtte vike for Balansekunsten
Det vil si, - bortstuet er den dog ikke, og idag blir det linser til middag, men nok om det!
Jeg har ikke vært mye tilstede i denne verden de siste dagene. For en stund siden kjøpte jeg "Balansekunst" av Rohinton Misty etter anbefaling fra Solgunn, tror jeg det var. Åpnet den straks og leste halve boka, likte den godt, men - så dukket et eller annet opp, kan ikke huske hva, og boka forsvant på et tidspunkt inn i hylla. Fy og skam, men sånn er det nå engang.. Jeg tok den frem igjen for noen dager siden og slukte resten. For en fantastisk bok!! I hver en ledig stund, og i uledige også, må innrømmes, har jeg sitti med boka oppslått og lest intenst.
Boken handler om unntakstilstanden i India i 1975, og om 4 hovedpersoner og deres liv, fellesskap og skjebne. Jeg vil ikke skrive noe mer om personene eller handlingen, det er selve fortellerkunsten som griper meg; menneskene blir virkelige og jeg gråter og ler med de. Dessverre mer gråt enn latter, men det er masse varme i de triste historiene. Bakteppet, India, er fantastisk beskrevet og man kjenner det i magen hver gang våre hovedpersoner må forholde seg til det samfunnet som umyndiggjør dem - enten det er av gondaaler, politi, regjering; kjepper i hjulene stikkes stadig og man må bare gjøre det beste ut av situasjonene. Jeg er så utrolig glad for å bo i Norge, etter å ha lest om overtramp på menneskeliv som vi jo VET både har foregått og foregår. Samtidig som den helt klart viser at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til før man kan bli fullstendig lykkelig; her her frodige beskrivelser av dufter av krydder og mat, - vann i munnen fikk jeg mange ganger. Her har vi nordmenn mye å lære, vi som krever så mye før vi tør kalle oss lykkelige.
En bok man bare MÅ lese, før eller siden.
Jeg har ikke vært mye tilstede i denne verden de siste dagene. For en stund siden kjøpte jeg "Balansekunst" av Rohinton Misty etter anbefaling fra Solgunn, tror jeg det var. Åpnet den straks og leste halve boka, likte den godt, men - så dukket et eller annet opp, kan ikke huske hva, og boka forsvant på et tidspunkt inn i hylla. Fy og skam, men sånn er det nå engang.. Jeg tok den frem igjen for noen dager siden og slukte resten. For en fantastisk bok!! I hver en ledig stund, og i uledige også, må innrømmes, har jeg sitti med boka oppslått og lest intenst.
Boken handler om unntakstilstanden i India i 1975, og om 4 hovedpersoner og deres liv, fellesskap og skjebne. Jeg vil ikke skrive noe mer om personene eller handlingen, det er selve fortellerkunsten som griper meg; menneskene blir virkelige og jeg gråter og ler med de. Dessverre mer gråt enn latter, men det er masse varme i de triste historiene. Bakteppet, India, er fantastisk beskrevet og man kjenner det i magen hver gang våre hovedpersoner må forholde seg til det samfunnet som umyndiggjør dem - enten det er av gondaaler, politi, regjering; kjepper i hjulene stikkes stadig og man må bare gjøre det beste ut av situasjonene. Jeg er så utrolig glad for å bo i Norge, etter å ha lest om overtramp på menneskeliv som vi jo VET både har foregått og foregår. Samtidig som den helt klart viser at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til før man kan bli fullstendig lykkelig; her her frodige beskrivelser av dufter av krydder og mat, - vann i munnen fikk jeg mange ganger. Her har vi nordmenn mye å lære, vi som krever så mye før vi tør kalle oss lykkelige.
En bok man bare MÅ lese, før eller siden.
onsdag 24. juni 2009
Bønner og linser
Jeg har allerede pepret fjes-statusen min med alle bønne- og linseoppskriftene jeg har mesket meg med i det siste. Jeg er frelst. Frelst på bønner og linser. Har hatt fantastiske smaksopplevelser med grønne linser, adzukibønner, kikerter, mungbønner, i kombinasjon med alt fra bacon til auberginer, sitroner og urter. I skrivende stund har jeg mungbønner til spiring i mørkt skap og borlottibønner i vann på benken og ser frem til dagens middag; pesto og bønner.
Men, - la meg avklare med en gang: dette skal ikke bli en matinnlegg. Ihvertfall ikke hovedsakelig. For bak all begeistringen og deilige smaksopplevelser, er det selvfølgelig en kilde. En bok. En fantastisk bok om bønner og linser. Så dette skal bli en hyllest til min nye favorittbok, boken som gjør at skjønnlitterære bøker virker mindre spennende om dagen, boken med den herlige tittelen "Bønner og linser: en kokebok med italienske klovner og indiske møll". Herlig tittel. Herlig bok.
La meg slå fast en ting til: Jeg elsker kokebøker og irriterer meg grenseløst mye over alle dårlige kokebøker som spys ut på markedet. Bøkene som handler om alt og ingenting, med dårlige oppskrifter, ingen register og som er mer opptatt av å fremheve forfatteren som trendy med gode venner enn å formidle matopplevelsen. Takk som byr.
Derfor blir jeg ekstra glad når jeg kommer over noen jeg liker, sånn som jeg gjorde i bloggen "Elin tester nye matoppskrifter" (takk, Elin!). Og siden jeg er bittelitt skapveggis i hjertet har jeg lenge hatt lyst til å lære mer om hvordan man kan tilberede disse belgfruktene. Jeg bestilte den sporentreks fra haugenbok, min yndlingsnettbokhandel.
Forfatteren av boka, Camilla Jensen, har lykkes. Her er superraske, enkle retter som alle kan klare, - og de smaker fantastiske. Det er også retter som tar litt lenger tid, men ikke mye; oppskriftene har gode, presise instruksjoner - samtidig er det en "det-er-ikke-så-nøye"-holdning til oppskriftene som jeg liker (har aldri vært god på å følge oppskrifter slavisk), "en dæsj olje", "frisk urt av det slaget du har", "dersom du ikke har puylinser, passer andre grønne linser". Og det funker. Jeg har aldri smakt bønner og linser så gode noen gang. Jeg åpner boken daglig for å finne ut hva jeg kan lage neste gang. Å legge bønner i bløt til natten over har nå blitt en selvfølge, og jeg speider naturlig i butikkene etter nye bønne- og linsetyper. Boken har også en god oversikt over belgfrukter og næringsinnhold, med veiledning i forhold til proteininnhold (for vegetarianere og andre interesserte). Bildene er inspirerende og innbydende. Bakerst er innholdsfortegnelse, både etter kapittel og alfabetisk register. Innimellom oppskriftene er små anekdoter; forfatteren byr på seg selv, uten at hun selv blir hovedingrediensen. Det er alltid oppskriftene og formidlingen av disse som er i sentrum. En bok etter mitt hjerte, og definivt etter min mage.
Som bibliotekar burde jeg selvfølgelig oppfordre til å springe til nærmeste bibliotek, men dette er en eie-selv-bok. Min har allerede mange notater i margen. Det går jo an å låne den først, for å se om du liker den - strengt tatt er det ikke nødvendig. Viss du vil lære mer om belgfrukter er dette boka.
Men, - la meg avklare med en gang: dette skal ikke bli en matinnlegg. Ihvertfall ikke hovedsakelig. For bak all begeistringen og deilige smaksopplevelser, er det selvfølgelig en kilde. En bok. En fantastisk bok om bønner og linser. Så dette skal bli en hyllest til min nye favorittbok, boken som gjør at skjønnlitterære bøker virker mindre spennende om dagen, boken med den herlige tittelen "Bønner og linser: en kokebok med italienske klovner og indiske møll". Herlig tittel. Herlig bok.
La meg slå fast en ting til: Jeg elsker kokebøker og irriterer meg grenseløst mye over alle dårlige kokebøker som spys ut på markedet. Bøkene som handler om alt og ingenting, med dårlige oppskrifter, ingen register og som er mer opptatt av å fremheve forfatteren som trendy med gode venner enn å formidle matopplevelsen. Takk som byr.
Derfor blir jeg ekstra glad når jeg kommer over noen jeg liker, sånn som jeg gjorde i bloggen "Elin tester nye matoppskrifter" (takk, Elin!). Og siden jeg er bittelitt skapveggis i hjertet har jeg lenge hatt lyst til å lære mer om hvordan man kan tilberede disse belgfruktene. Jeg bestilte den sporentreks fra haugenbok, min yndlingsnettbokhandel.
Forfatteren av boka, Camilla Jensen, har lykkes. Her er superraske, enkle retter som alle kan klare, - og de smaker fantastiske. Det er også retter som tar litt lenger tid, men ikke mye; oppskriftene har gode, presise instruksjoner - samtidig er det en "det-er-ikke-så-nøye"-holdning til oppskriftene som jeg liker (har aldri vært god på å følge oppskrifter slavisk), "en dæsj olje", "frisk urt av det slaget du har", "dersom du ikke har puylinser, passer andre grønne linser". Og det funker. Jeg har aldri smakt bønner og linser så gode noen gang. Jeg åpner boken daglig for å finne ut hva jeg kan lage neste gang. Å legge bønner i bløt til natten over har nå blitt en selvfølge, og jeg speider naturlig i butikkene etter nye bønne- og linsetyper. Boken har også en god oversikt over belgfrukter og næringsinnhold, med veiledning i forhold til proteininnhold (for vegetarianere og andre interesserte). Bildene er inspirerende og innbydende. Bakerst er innholdsfortegnelse, både etter kapittel og alfabetisk register. Innimellom oppskriftene er små anekdoter; forfatteren byr på seg selv, uten at hun selv blir hovedingrediensen. Det er alltid oppskriftene og formidlingen av disse som er i sentrum. En bok etter mitt hjerte, og definivt etter min mage.
Som bibliotekar burde jeg selvfølgelig oppfordre til å springe til nærmeste bibliotek, men dette er en eie-selv-bok. Min har allerede mange notater i margen. Det går jo an å låne den først, for å se om du liker den - strengt tatt er det ikke nødvendig. Viss du vil lære mer om belgfrukter er dette boka.
mandag 8. juni 2009
Drømmehjerte av Cecilia Samartin
Ventet ikke så veldig mye av denne boka, etter å ha lest "Senor Peregrino" (joda - jeg likte Peregrinoboka også!).... men tenkte denne kunne være en sånn deilig "bare-nyte-bok", hvor man slipper å engasjere så veldig mange hjerneceller under og etter lesning. Og det slipper du, - du kan godt lese denne ut, legge den fra deg og glemme den.
Allikevel er den tankevekkende; et bilde av Cuba før og etter revolusjonen og Castro er godt beskrevet, og Samartin har både gode fortellerevner og et godt språk. Hun er troverdig når hun beskriver lengselen etter et land som engang var, uten å gå altfor mye inn i problematikken - det er en naturlig del av rammehistorien. Jeg kunne godt tenkt meg en tur til det Cuba som var.. syns jeg kan kjenne luktene, fargene og smakene, og blir trist sammen med personene i boka når de gråter over sitt land som engang var.
Historien er litt sånn "Drageløperen"-aktig, ved at boka beskriver et land før og etter store omveltninger ved et maktskifte, og så handler den om vennskap som får vår hovedperson til å vende tilbake til sitt hjemland. Selvfølgelig er det også et barn med i historien... Likte du "Drageløperen" vil nok denne også falle i smak.
Samartin har blitt sammenlignet med Isabel Allende, og jeg forstår sammenligningen. Jeg leser ihvertfall gjerne flere bøker av Samartin.
Abonner på:
Innlegg (Atom)