Drømmehjerte av Cecilia Samartin

Ventet ikke så veldig mye av denne boka, etter å ha lest "Senor Peregrino" (joda - jeg likte Peregrinoboka også!).... men tenkte denne kunne være en sånn deilig "bare-nyte-bok", hvor man slipper å engasjere så veldig mange hjerneceller under og etter lesning. Og det slipper du, - du kan godt lese denne ut, legge den fra deg og glemme den.

Allikevel er den tankevekkende; et bilde av Cuba før og etter revolusjonen og Castro er godt beskrevet, og Samartin har både gode fortellerevner og et godt språk. Hun er troverdig når hun beskriver lengselen etter et land som engang var, uten å gå altfor mye inn i problematikken - det er en naturlig del av rammehistorien. Jeg kunne godt tenkt meg en tur til det Cuba som var.. syns jeg kan kjenne luktene, fargene og smakene, og blir trist sammen med personene i boka når de gråter over sitt land som engang var.

Historien er litt sånn "Drageløperen"-aktig, ved at boka beskriver et land før og etter store omveltninger ved et maktskifte, og så handler den om vennskap som får vår hovedperson til å vende tilbake til sitt hjemland. Selvfølgelig er det også et barn med i historien... Likte du "Drageløperen" vil nok denne også falle i smak.

Samartin har blitt sammenlignet med Isabel Allende, og jeg forstår sammenligningen. Jeg leser ihvertfall gjerne flere bøker av Samartin.